Sammen om selvmordsforebygging

Kronikk om selvmordsforebygging

Kommuneoverlege Eva Nordberg. Vestvågøy kommune / Ida Christensen

Kronikk av:
Eva M. Kibsgaard Nordberg, kommuneoverlege. 

–

I fjor tok 656 personer livet sitt. 

Selvmord kan ramme alle. På landsbasis er median alder for selvmord er 47 år – det vil si at halvparten er eldre og halvparten er yngre enn 47 år. To av tre er menn. 

Vi vet mye, men det er fortsatt stort behov for kunnskap, fremfor alt om hvordan selvmord kan forebygges.

Et samfunnsproblem som har fulgt oss opp igjennom historien 

I etterkrigstiden lå forekomst av selvmord i Norge lavere enn i dag. Fra slutten av 1960-tallet og frem mot slutten av 1980-tallet begynte tallene å stige. Siden 1990-tallet har tallene i hovedsak vært stabile, og Norge er omtrent på samme nivå som de øvrige nordiske landene. 

Hva økningen mellom 60- og 80-tallet handler om, er vanskelig å si med sikkerhet. Samfunnet har tidligere oppfattet selvmord hovedsakelig som et moralsk anliggende, og vi må anta at mørketallene har vært store. Økt kunnskap og mindre tabu har ført til at flere dødsfall registreres som selvmord og ikke som ulykke eller ukjent dødsårsak. Dette parallelt med en større forståelse om at psykiske sykdomsprosesser også tar liv. 

Den franske sosiologen Emile Durkheim utga boken «Selvmordet» i 1897, og et av hans viktigste bidrag til vår tids forståelse av selvmord, er hvordan selvmord må forstås i lys av mennesket som sosialt vesen med behov for tilhørighet i samfunnet. 

Durkheims historiske bidrag var å belyse hvordan måten vi organiserer samfunnet på, har innvirkning på liv og død. 

I dag forstår vi selvmord som en kompleks sammenheng av både biologiske, psykologiske og sosiale forhold. Hvert menneske som dør av selvmord, har sitt unike liv og sine unike årsakssammenhenger. 

Vi trenger verktøy med bedre treffsikkerhet

En av helsetjenestenes viktigste oppgaver i møte med personer med risiko for selvmord, er å finne typiske risikofaktorer. På gruppenivå vet vi ganske mye om hva disse risikofaktorene omfatter, problemet er at slik risikovurdering har svært lav treffsikkerhet i møtet med det enkelte menneske. 

Utfordringen illustreres godt i en studie fra 1983 av den amerikanske psykiateren Alex Pokorny. Nesten 4 800 krigsveteraner var innlagt på et psykiatrisk sykehus med psykiske lidelser, og ved hjelp av elleve av de mest anerkjente risikofaktorene forsøkte han å forutsi hvem av dem som senere ville dø av selvmord. 

Av de 67 som faktisk gjorde det, klarte han å identifisere 35. Dette er over halvparten av tilfellene, og en treffsikkerhet man kan tenke er veldig god. Men for å finne disse 35 plukket metoden samtidig ut hele 1206 falske positive. Det vil si at for å redde 35 mennesker måtte man altså sette i gang tiltak mot ytterligere 1206 (totalt 1241) personer. Dersom selvmordsforebyggende tiltak utelukkende medfører helsegevinst, kan disse tas i bruk overfor et større omfang mennesker med mål om å redde liv. Utfordringen er imidlertid at selvmordsforebyggende tiltak innebærer begrensninger i personers frihet og livsutfoldelse.

Funnene fra studien i 1983 er bekreftet fra senere studier også, og dette er en av grunnene til at de nyeste norske retningslinjene fra Helsedirektoratet slår fast at vi i dag kommer til kort når det gjelder å forutsi selvmordsrisiko på individnivå. 

Dette betyr at risikofaktorer forteller oss noe sant om grupper, men lite sikkert om enkeltmennesket foran oss.

På gruppenivå vet vi at alvorlig depresjon, bipolar lidelse og schizofreni gir økt risiko, særlig i kombinasjon med rus. Vi vet også at personer med alvorlig og langvarig fysisk sykdom har økt risiko. I tillegg er arbeidsledighet, økonomiske utfordringer og ensomhet viktige risikofaktorer.

Illustrasjonsfoto Vestvågøy kommune

Betydningen av sosial bærekraft i samfunnet 

Hverken ensomhet, arbeidsledighet eller økonomiske problemer kan løses av helsetjenesten alene. Det er kanskje heller ikke naturlig å kontakte psykisk helsehjelp når man sliter med sin privatøkonomi. Et sosialt bærende samfunn inkluderer og fanger opp de risikoutsatte. Dette handler om i hvilken grad vi ser hverandre på de ulike arenaene vi er, gjennom våre ulike roller, og hvordan vi hjelper hverandre på riktig vei, til riktig instans. 

Myndigheter og fagfolk har rettet mye oppmerksomhet på den demografiske utviklingen med stadig færre i yrkesaktiv alder sett i forhold til en aldrende befolkning. Dette tvinger frem en effektivisering både i offentlig og privat sektor. 

Vi møter stadig oftere en digital førstelinje, som chatboter, nettbank, selvbetjeningsløsninger og appbaserte tjenester. Dette er en helt nødvendig utvikling. Samtidig blir det stadig færre anledninger til å møtes menneske til menneske.

Samfunnet effektiviserer bort tilfeldige, mellommenneskelige kontakter som forskningen på ensomhet og sosial isolasjon peker på som beskyttende. Og når vi stadig bruker mer av fritiden vår på skjerm, distraheres vi ytterligere bort fra hverandre.  

Dette er kanskje samfunnsutviklingens stille dilemma: den samme utviklingen som skal gjøre tjenestene bærekraftige, kan svekke samfunnets evne til å være nettopp det sosiale sikkerhetsnettet vi trenger.

Nullvisjonens paradoks

Med den politiske handlingsplanen for forebygging av selvmord, «Ingen å miste», ble også nullvisjonen innført. 

Nullvisjonen er et verdisyn om at vi som samfunn ikke har noen å miste i selvmord. Det er et ufattelig tap når et menneske tar sitt eget liv. Både for de nærmeste og for lokalsamfunnet. 

Intensjonen er god: Ethvert selvmord er ett for mye. Men når vi vet at vi mangler kunnskap til å forutse akkurat hvem som rammes av selvmord, kan en nullvisjon skape forventninger vi ikke kan innfri. Dette kan gi urettmessig økt skyldfølelse hos etterlatte når et selvmord likevel skjer. 

Vi må forstå psykiske sykdomsprosesser som potensielt dødelige slik som vi forstår at vi kan dø av hjerteinfarkt og kreft. Og da må vi forske og vie ressurser til både bedre pasientforløp og en helsefremmende og forebyggende samfunnsutvikling. 

10. september – og alle de andre dagene i året

I kommunens og helsetjenestens korridorer er ikke psykisk uhelse og konsekvenser av det, et tema vi tar frem kun én dag i september. Det ligger som et underliggende tema i det daglige, i møter mellom fastlegekontor og NAV, i skolen, på helsestasjon, hjemmebaserte tjenester og psykisk helsearbeid med voksne og barn, hele året gjennom.

Også i kommunens overordnete planverk er både betydning av fellesskap, helse og konsekvenser av uhelse i befolkningen et gjennomgående tema. 

Selvmord er ikke bare et spørsmål om hvordan tjenestene våre er innrettet og hvor tilgjengelige de faktisk er, men også om hvilken plass samfunnsutviklingen sørger for at vi gir hverandre i hverdagen. Et krevende samspill mellom hva vi råder over, og hvilke tendenser i tiden vi står overfor. Vi må sørge for et samfunn som rommer alt det vi mennesker er og har behov for.

Å være menneske er komplekst og til tider svært krevende. Et godt samfunn innebærer noe så enkelt og så vanskelig som å faktisk se hverandre. Ikke gjennom en skjerm, ikke i en kø av selvbetjeningsløsninger. Ansikt til ansikt, midt i alt som er.